Boksammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 18. oktober 2020.

I 2009 fikk Meyer utgitt sin første bok som eneforfatter, en murstein på 610 sider, Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. Der tar han for seg de forskjellige naturalistiske teorier om livets opprinnelse på Jorden, og viser hvordan hver av dem svikter. I de siste fem kapitlene viser han hvorfor ID-teorien er vitenskap. I 2013 kom hans andre bok ut, Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life.

Boken fokuserer på to etterfølgende mysterier: Hva var opphavet til Ediacara-biotaen (Biota er alle de levende organismer i et bestemt miljø), og hva var opphavet til den kambriske eksplosjon? Darwinistene har helt tilbake til Darwin fremmet alskens mulige forklaringer på disse to mysteriene, men disse forklaringene avvises nå av flertallet av evolusjonsbiologer og paleontologer. Darwins ‘Livets tre’-diagram må hva dyreriket angår fullstendig avvises og erstattes av en ‘plen’ der ca. 20 dyrerekker plutselig oppstår, uten noen spor av forfedre.

– Kronologi over de relevante milepæler i livets progresjon
4,54 milliarder år siden: Jorden dannes.

4,41 «» Havene dannes.

4,2 – 3,5 «» Bakterieriket (celler uten cellekjerne) oppstår.

2,1 – 1,6 «» Den eukaryote celle (celle med cellekjerne) oppstår.

635–543 mill. år siden: Ediacara-perioden, der de første flercellete organismer med litt kompleksitet oppstår (Ediacara-biotaen).

541–485 «» Kambrium-perioden. Hovedpulsen i den kambriske eksplosjon varte i 5-6 millioner år, for 530-524 millioner år siden.

I over 3 milliarder år, fra ca. 3,7 milliarder år siden til ca. 635 millioner år siden, fantes altså bare éncellede organismer (protozoa, sopp og alger) samt algekolonier i havene. Ediacara-perioden representerte en mindre revolusjon i biologisk kompleksitet gjennom Ediacara-biotaen, men denne biotaen var så ubestemmelig i karaktertrekk at organismene verken kan klassifiseres som planter eller dyr eller som tilhørende et annet rike. Under kambrium oppsto plutselig det store flertall av dagens dyrerekker og dyreklasser, med høy biologisk kompleksitet. Ediacara-biotaen var ikke kambrium-dyrenes evolusjonære mellomformer, og ingen andre evolusjonære mellomformer har blitt oppdaget. Så hvor kom kambrium-dyrene fra?

– Darwin’s Doubt
Tekstdelen i Darwin’s Doubt er på 413 sider, og består av tre hoveddeler:

Del I (kap. 1-7): The Mystery of The Missing Fossils
Del II (kap. 8-14): How to build an Animal
Del III (kap. 15-20): After Darwin, What?

Del I: Mysteriet med de manglende fossiler

Kap. 1: Darwins uløste problem; ingen støtte fra Agassiz
Da Charles Darwin i 1859 publiserte Artenes opprinnelse, var det ett stort gjenværende problem som plaget ham, og som truet hele hans teori. Hans teori om at absolutt alle organismer som har levd på Jorden, i fortid og i nåtid, er avstamninger med modifikasjoner fra et felles opphav, en éncellet bakterie i Jordens urtid, kom i konflikt med det mystiske fraværet i fossilarkivet av evolusjonære mellomformer som skulle ha ledet frem til de tidligste komplekse dyreorganismer i Jordens historie. Hvordan kunne dyrearter med svært komplekse organismer, og som dessuten ikke viste noe slektskap til hverandre, plutselig oppstå? I de tre milliarder årene som hadde gått forut for denne hendelsen, hadde det tilsynelatende bare levd éncellede organismer (med unntak av Ediacara-biotaen).

Darwin valgte å forklare fraværet av evolusjonære mellomformer med at paleontologenes fossilsamlinger var svært ufullstendige (Darwins egne ord). Hans holdning var at når paleontologene i de kommende årene hadde fått utført mer feltarbeid, ville de nå fraværende mellomformene sikkert dukke opp. Darwin ønsket faglig støtte for sin teori, så han korresponderte med tre jevnaldrende som da ble regnet som verdens ledende autoriteter innen naturhistorie, paleontologi og biogeografi:

Richard Owen (1804-1892), som i 1849 hadde utgitt 100-siders essayet On the Nature of Limbs.
Louis Agassiz (1807-1873), som i 1874 svarte Darwin med en 10-siders artikkel, Evolution and the Permanence of Type. Agassiz hevdet at fossilsamlingene var gode nok til å kunne fastslå at mangelen på mellomformer i samlingene skyldtes at slike mellomformer trolig aldri hadde eksistert. Han påpekte også at fossilsamlingene viser at diskontinuitet, ikke gradvis utvikling, preger hele livets progresjon på Jorden (ikke bare den kambriske eksplosjon). Diskontinuitet er normen, ikke unntaket.
Alfred Russel Wallace (1823-1913), som fra 1869 og utover brøt med Darwins rent naturalistiske evolusjonsteori.

Meyer (2013) skildrer bare den sterke uenigheten som oppsto mellom Darwin og Agassiz, mens Michael Denton i sin bok Evolution: Still a Theory in Crisis (2016) skildrer den sterke uenigheten mellom Darwin og Owen. Hvordan Wallace fra 1869 og utover tok avstand fra Darwins naturalistiske prosjekt, er nærmere omtalt i min artikkel om Wallace. I dag har Owen, Agassiz og Wallace det til felles at deres vitenskapelige renommé og ære i stor grad har blitt fratatt dem, fordi de ikke aksepterte darwinismen. Det var tidsånden som favoriserte Darwin, og det var Darwins teori som vant frem, til tross for at paleontologi og komparativ anatomi ikke støtter idéen om en gradualistisk utvikling.

Hvis man ikke selv er paleontolog, er det i dag å lett å anta at de motforestillinger og protester som paleontologene i Darwins samtid ga uttrykk for, manglet faglig tyngde og langt på vei var religiøst begrunnet. Meyers kapittel 1 er en smertelig oppvåkning fra en slik illusjon.

Kap. 2: The Burgess Shale svekker en naturalistisk-darwinistisk forklaring
The Burgess Shale (shale: skifer) er et mørkt skiferlag i en lagrekke i Rocky Mountains i det vestlige Canada, som er usedvanlig rikt på meget godt bevarte kambriske fossiler, inkludert bløtdeler. The Burgess Shale ble oppdaget i august 1909 av den amerikanske geolog og paleontolog Charles Doolittle Walcott, som var direktør for the Smithsonian Institution fra 1907 til 1927. Dette var den mest dramatiske oppdagelsen i paleontologiens historie til da. Walcott og hans team samlet inn over 65.000 eksemplarer.

Fra 1960-tallet og utover organiserte den britiske paleontolog Harry B. Whittington flere forskningsteam som reanalyserte fossilfunnene i The Burgess Shale. I 1985 resulterte dette arbeidet i utgivelsen av redaktørverket The Burgess Shale. Denne boken var imidlertid skrevet for fagfolk, så det var først da paleontolog Stephen Jay Gould i 1989 utga den prisvinnende bestselgeren Wonderful Life: The Burgess Shale and the Nature of History at almenheten ble oppmerksom på hvilket mysterium Burgess Shale-faunaen representerer. Fra da av ble uttrykket ‘den kambriske eksplosjon’ alminneliggjort.

Betegnelsen ‘den kambriske eksplosjon’ hentyder ikke til den store mengden av fossilfunn, men til den plutselige oppstandelsen av dyreorganismer som representerte nye kroppsplaner på rekke-, underrekke- og klassenivå (i biologisk klassifikasjon de høyeste nivåene under rike), og det i løpet av forbausende kort tid. Av de totalt 27 dyrerekker som er representert i fossilarkivet, oppsto 3 i den prekambriske perioden, 20 oppsto i den kambriske perioden, og i løpet av de siste 500 millioner år har bare 4 nye dyrerekker dukket opp. Særlig innenfor samlebegrep-gruppen virvelløse dyr oppsto mange nye kroppsplaner. De tre prekambriske dyrerekkene viser heller ingen likhet med de 20 kambriske dyrerekkene. Kambrium-faunaen representerer et kvantesprang i kompleksitet i forhold til de éncellete mikrober som rådet i havene i over tre milliarder år.

Gitt Darwins ‘Livets tre’-diagram, som i sin prinsipielle form er en sentral pilar i nydarwinismen, skal hvert rike begynne med en ur-organisme (trestammen) som så med tiden splittes opp i flere arter. Med tiden vil forskjellen mellom disse artene bli så stor at de kan inndeles i forskjellige slekter, og med tiden har forskjellene mellom de ulike slektene blitt så store at man kan inndele dem i familier, osv.

Nivåene i biologisk klassifikasjon.

Denne forventede ‘bottom up’-progresjon skal til slutt ende i dannelsen av rekker. Men for dyreriket må ‘Livets tre’-diagram snus på hodet, da fossilene i stedet viser en ‘top down’-progresjon der dyrerekker og dyreklasser plutselig oppstår ut av intet, og så med tiden skjer en differensiering nedover mot dannelsen av ordener, familier, slekter og arter. For darwinistene er denne ‘top down’-progresjonen både uforklarlig og en bombe for deres eget trossystem.

Illustrasjoner av kambrium-faunaen

Kap. 3: The Maotianshan Shales svekker ytterligere en naturalistisk-darwinistisk forklaring
I 1984 ble et fantastisk avleiringssted for kambriske fossiler oppdaget nær byen Chengjiang i Sentral-Kina, Maotianshan Shales. Disse fossilene er enda bedre bevart, viser enda større variasjon i kroppsplaner, og er enda eldre, enn dem i Burgess Shale. I Vesten ble folk først oppmerksomme på dette kjempefunnet etter en cover-story i TIME magazine i desember 1995. Magasinets forside hadde overskriften Evolution’s Big Bang. Myndighetene i Kina har siden satt opp et paleontologisk museum på stedet, Chengjiang Maotianshan Shales and Zoolites Site.

TIME magazine cover 1995.

Det kambriske mysterium har utviklet seg til å bli nydarwinistenes mareritt, et emne som nydarwinistiske forfattere av lærebøker i evolusjonsbiologi vier færrest mulig sider på. Hvordan kunne darwinistene overleve først paleontologenes studier og konklusjoner av The Burgess Shale, og så deres studier og konklusjoner av the Maotianshan Shales? Deres overlevelse kan best forstås ved å flytte fokus fra det idylliske og strålende landskapet som kalles vitenskapsteori (hvordan vitenskap bør fungere) over til et dunkelt, gotisk landskap kalt vitenskapssosiologi (hvordan vitenskap i praksis fungerer).

Utover på 1900-tallet forsvant samtlige av darwinistenes håpefulle redningsplanker når det gjaldt fraværet av evolusjonære mellomformer til kambrium-faunaen. Disse redningsplankene gikk ut på:

at fossilarkivet var ufullstendig (Darwins forklaring). Men de ledende kambriske paleontologer, som Simon Conway Morris, hevder at fossilarkivet nå må betraktes som komplett i den betydning at de ikke forventer noen betydningsfulle overraskelser. Nye funn bare forsterker det allerede eksisterende mønsteret.
at de prekambriske mellomformene befinner seg under havbunnen (Walcotts forklaring). Men vi vet nå at de eldste havbunnene bare er ca. 180 millioner år gamle, og at søk etter nye kambriske fossiler derfor må begrenses til kontinentene.
at de prekambriske mellomformene var for bløte eller for små til å bli fossilert eller oppdaget. Men i Burgess-samlingen utgjør ca. 95 % av de totalt ca. 70.000 fossilene dyr med bløtlegemer eller tynne skjeletter (Simon Conway Morris). Dermed forsvinner bløtdyr-argumentet. Kinesisk-amerikansk marinebiolog Paul Chien studerte i 1998-99 noen av sedimentene som omga de fossilerte svampene i Maotianshan-skiferen, og med elektronmikroskop var han istand til å identifisere svampe-embryoer på 8-cellestadiet! Dermed røk den siste redningsplanken (‘for små’) til nydarwinistene.

Når man i verdens største og best bevarte avleiringssteder for prekambriske og kambriske fossiler kan identifisere svampe-embryoer på 8-cellestadiet, samtidig som paleontologene ikke finner spor av makroskopiske evolusjonære mellomformer (bløte eller harde) til kambrium-faunaen, er det på tide at nydarwinistene kaster inn håndkleet. Og man kan gratulere Louis Agassiz (1807-1873) for at han allerede i sin artikkel fra 1874, Evolution and the Permanence of Type – argumenterte godt for at fraværet av evolusjonære mellomformer ikke bare var tilsynelatende, men reelt.

Siden geokronologene i 1993 begynte med radiometrisk datering, har begynnelsen av kambrium blitt satt til 544 millioner år siden. De ledende paleontologer er nå enige i at den kambriske eksplosjon begynte for 530 millioner år siden, og at dens hovedpuls bare varte i 5-6 millioner år frem til 524 millioner år siden. Under denne hovedpulsen oppsto 16 nye dyrerekker og ca. 30 nye dyreklasser. Fra et geologisk og darwinistisk-evolusjonært perspektiv er 5-6 millioner år bare et øyeblikk.

En av de fremste kinesiske eksperter på Maotianshan Shales, er paleontolog Jun-Yuan Chen [ofte forkortet til J.-Y. Chen]. Da han besøkte USA og holdt et foredrag ved University of Washington i 1999, forhørte han seg etter spørsmålsrunden om hvorfor han ikke fikk spørsmål om nydarwinismen. Jonathan Wells, som hadde arrangert foredraget, svarte at i USA unngikk man å kritisere darwinismen. Chen svarte med et smil: «I Kina kan vi kritisere Darwin, men ikke myndighetene. I USA kan dere kritisere myndighetene, men ikke Darwin.» [kilde]. Denne kulturelle forskjellen tyder på det akademiske mainstream-miljøet i Kina vil si farvel til nydarwinismen lenge før det samme skjer i Vesten, og det til tross for innsatsen fra ID-bevegelsen i USA.

Kap. 4: Ediacara-biotaen, enda et mysterium
Som nevnt i innledningen, i over 3 milliarder år – fra ca. 3,7 millarder år siden til ca. 635 millioner år siden – fantes bare éncellede organismer (protozoa, sopp og alger) samt algekolonier i havene. Så dukket den merkelige Ediacara-biotaen opp i det som nå kalles Ediacara-perioden, for 635–543 millioner år siden. Navnet kommer fra Ediacara Hills i det sørøstlige Australia, som har to fossile avleiringssteder.

Mysteriet ved Ediacara-biotaen er:

Ingen evolusjonære mellomformer til disse biologisk medium-komplekse organismene har blitt funnet.
Ediacara-biotaen utgjør ikke selv et evolusjonært mellomledd til de biologisk høy-komplekse dyrerekkene som plutselig oppsto i kambrium.

Illustrasjon av Ediacara-biotaen

Er Ediacara-biotaen og kambrium-faunaen unike i livets historie når det gjelder plutselig og mystisk tilsynekomst av nye og komplekse kroppsplaner? Stephen C. Meyer og Günter Bechly (tysk insektpaleontolog som nå er tilknyttet Discovery Institute) har skrevet en spennende artikkel – The Fossil Record and Universal Common Ancestry, utgitt som kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017) – der de gir mange flere eksempler på at livets progresjon har foregått i form av kvantesprang som er uforklarlige fra et darwinistisk-gradualistisk perspektiv.

Kap. 5: Nydarwinistene setter sitt håp til ‘molekylær klokke’-studier
De nydarwinister som har gitt opp håpet om å finne prekambriske dyrefossiler, har siden 1990-tallet kastet seg på molekylær klokke-studier. Denne metoden, som ble utviklet på 1960-tallet, bruker den genetiske avstanden mellom to arter som en molekylær klokke for å finne ut når de skilte lag i deres angivelige utviklingshistorie. Man kan også måle genetisk avstand ved å se på antall mutasjoner innen et enkelt arveanlegg, f.eks. antall endringer fra en type nukleotid til en annen i DNA’et, eller forskjeller i rekkefølgen av aminosyrer i et enkelt protein.

Når man sammenligner resultatene fra slike molekylære klokke-studier, spriker de så mye at denne tilnærmingsmetoden virker tullete. Resultatene varierer med flere hundre millioner år, alt etter hvilke gener eller proteiner man velger å undersøke. Én studie konkluderte at det prekambriske urdyret, som skal ha vært opphavet til samtlige eksisterende dyrerekker, må ha levd 1,5 milliarder år før kambrium. En annen studie kunne med 95% sikkerhet fastslå at splittelsen fra urdyret skjedde innenfor et tidsvindu på 14,2 milliarder år, hvilket jo er latterlig gitt Jordens alder. En tredje studie kom til at urdyret må ha levd etter kambrium, hvilket er enda mer latterlig. En annen svakhet ved slike studier er at de tar for gitt det som skal bevises, at det virkelig har eksistert et ur-dyr. Paleontologene protesterer høylydt på at darwinistene bare kan ignorere over 150 års intens og fullstendig mislykket jakt på prekambriske dyrefossiler.

Hvordan forestiller så nydarwinistene seg at dette mytiske urdyret så ut? Det må jo ha vært et minste felles multiplum av samtlige eksisterende dyrerekker. Én evolusjonsbiolog fortalte Meyer at de forskjellige forslagene som har blitt fremmet, har gjort dette urdyret så karakterløst at det minner mest om tegneseriefiguren Schmoo fra 1940/50-tallet.

Kap. 6: ‘Livets tre’ for dyreriket er klar for felling
Som nevnt, Darwins ‘Livets tre’-diagram må, hva dyreriket angår, fullstendig avvises og erstattes av en ‘plen’ der ca. 20 dyrerekker plutselig oppstår uten noen kjente forfedre. Meyer refererer til en rekke fylogenetiske studier fra 2000-tallet der forfatterne i forskjellige ordelag uttrykker samme konklusjon; at hva dyreriket angår, er det på høy tid at Livets tre hugges ned. [Fylogenetikk: den vitenskapen som rekonstruerer stamtrær, som prøver å finne slektskapsforholdene mellom arter eller grupper av arter].

Kap. 7: Hvordan teorien om ‘punktert likevekt’ ble punktert
De to amerikanske paleontologene Stephen Jay Gould (1941-2002) og Niles Eldredge publiserte fra 1972 til 1980 en serie artikler der de lanserte teorien om punktert likevekt. Teoriens ambisjon var å forklare fraværet av fossiler av evolusjonære mellomformer til kambrium-faunaen. Deres ‘makroevolusjonære’ teori gikk ut på at nye arter oppsto så fort at det ikke var noe særlig med mellomformer som kunne fossileres!

Gould og Eldredge hadde i de første årene store ambisjoner for deres teori, som de beskrev som et dristig alternativ til darwinismens gradualisme. Og i 1980 skrev Gould den så beryktede setning at «nydarwinismen er i realiteten død, til tross for dens vedvarenhet som lærebok-ortodoksi».

Men da Gould ble presset til å kommentere hvordan hans teori kunne forklare opphavet til nye arvelige egenskaper, måtte han innrømme at de kom fra nydarwinismens tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon. Så kjernen i deres teori var altså likevel nydarwinisme, men med et nytt, ytre skall som erstattet gradualismen med en langt hurtigere prosess. Gould måtte på 1980- og 90-tallet komme med stadig flere innrømmelser på sin teoris bekostning, og til slutt gikk luften helt ut av ballongen. Teorien forklarte i grunnen ingenting. Og i Goulds siste bok som han fullførte samme år som han døde – The Structure of Evolutionary Theory (2002), en murstein på 1433 sider – skrev han:

«Jeg erkjenner at vi ikke kjenner til noen mekanisme for opphavet til slike [imponerende og komplekse] trekk ved organismen, annet enn konvensjonell naturlig seleksjon på organismenivå.»

Del II: Hvordan konstruere et dyr

8-11 diskuterer hva det krever å skape noe organisk nytt fra scratch, og konkluderer at nydarwinismen ikke kan forklare den kambriske eksplosjon.
12 diskuterer hva det krever å transformere et komplekst og velintegrert biologisk system til et annet. Nyere studier (2004, 2008) viser at ventetiden for at bare to koordinerte mutasjoner skal oppstå, er alt for lang, gitt Jordens alder.
13 viser hvordan moderne utviklingsbiologi beveger seg mot biologisk strukturalisme/typologi, der darwinistisk ‘adaptiv gradualisme’ bare har en sekundær rolle begrenset til arts- og slektsnivå.
14 gir en kort omtale av den epigenetiske revolusjon, som nydarwinismen ikke kan integrere.

Kap. 8: Den kambriske informasjonseksplosjon
Mens de foregående kapitler har dreid seg om fraværet av fossiler av evolusjonære mellomformer til dyrerekkene som plutselig oppsto i kambrium, er kapitlene i Del II en granskning av hva som faktisk kreves for at den kambriske eksplosjon kunne skje.

For Darwin var kilden til arvelig variasjon i avkommet begrenset til foreldrenes arvemateriale. Men det var opplagt for mange at foreldrenes arvemateriale ikke kunne være kilden til de store transformasjoner i livets progresjon på Jorden. Blandingen av foreldrenes arvemateriale skaper bare variasjon innenfor arten. Denne innsikten gjorde at darwinismen hadde en nedgangsperiode i årene 1870 – 1920.

Redningen kom i form av lab-eksperimenter med å fremprovosere mutasjoner i planter og dyr. Den amerikanske genetiker Hermann Joseph Muller oppdaget på 1920-tallet at mutasjoner kunne fremprovoseres ved hjelp av røntgenstråling, hvilket han fikk Nobelprisen for i 1946. Innsiktene fra disse eksperimentene kombinert med Mendels arvelover ga darwinismen et nytt løft, og resulterte på 1930/40-tallet i nydarwinismen. For nydarwinistene er den drivende kilden til de store transformasjoner i livets progresjon på Jorden spontane mutasjoner som gir en eller annen funksjonell fordel som gjør at mutasjonen blir bevart til neste generasjon gjennom naturlig seleksjon. Den russiske insektsforskeren Yuri Filipchenko var den første som brukte termene ‘mikroevolusjon’ og ‘makroevolusjon’ i 1927 i et tysk verk, og disse termene ble så bragt til den engelskspråklige verden av hans student Theodosius Dobzhansky i 1937. For nydarwinistene er makroevolusjon intet annet enn mikroevolusjon over geologiske tidsskalaer.

Med den molekylærbiologiske revolusjon (1953-65) ble det klart at arvematerialet og genene ligger i det biologiske makromolekylet DNA. Og det ble klart at genene representerer funksjonell (meningsfull) informasjon, om hvordan et protein skal bygges. Forståelsen av verden kunne ikke lenger reduseres til einsteinsk materie og energi, funksjonell informasjon synes også å ha en ontologisk karakter.

Graden av biologisk kompleksitet i en organisme kan måles på forskjellige måter. Den kan f.eks. måles i antall forskjellige celletyper, eller i antall nitrogenbase-par i DNA’et (base-parene er ‘bokstavene’ i den funksjonelle informasjonen). De mest primitive éncellede organismer krever fra 318.000 til 562.000 basepar i DNA’et for å produsere de proteiner som er nødvendige for å kunne leve. Mer komplekse éncellete organismer kan kreve opptil én million basepar. Til sammenligning krever et moderne leddyr, som f.eks. bananfluen, ca. 140 millioner basepar. Bløtdyr og leddyr kan ha 20-30 spesifikke vev og organer, som hver krever sine spesialiserte celletyper. Hver celletype krever sine spesialiserte proteiner, og disse proteiner krever igjen sine spesifikke gener der byggespesifikasjonen for dem ligger.

Den kambriske eksplosjon skapte et mangfold av nye, eksotiske biologiske former. Men på et dypere plan var denne perioden en eksplosjon i funksjonell informasjon som muliggjorde disse biologiske nye former. Hvor kom all denne funksjonelle informasjonen fra?

Kap. 9: Forholdet mellom antall funksjonelle varianter (fk) og antall kombinatoriske muligheter (km) [fk/km]
Murray Eden, amerikansk professor i ingeniør- og computervitenskap, visste godt at tilfeldige endringer i et dataprogram med all sannsynlighet vil virke negativt. Det samme gjelder for skrivefeil i en tekst, som stort sett vil redusere fremfor å fremme meningsinnholdet. Pierre-Paul Grassé (1895-1985), fransk professor i zoologi med over 300 publikasjoner bak seg, uttrykte det slik i sin bok Evolution of Living Organisms (1977): «Mutasjoner innebærer endring, men ikke skapelse…». Et bibliotek produserer ikke informasjon, men mottar informasjon utenfra, som det klassifiserer og lagrer. Middelalderens klostermunker gjorde feil som endret og fordreide tekstene som de skulle reprodusere. Men hvem tør å påstå at kopieringsfeilene deres var selve verket?»

Eden var meget skeptisk til nydarwinistenes naive tro på at tilfeldige mutasjoner kan skape funksjonell informasjon eller endre denne informasjonen på positivt vis. Vil genmutasjoner resultere i nye funksjonelle proteiner? I 1966 var Eden med på å arrangere en konferanse ved Wistar Institute i Philadelphia; konferansen ble kalt Mathematical Challenges to the Neo-Darwinian Interpretation of Evolution. De fremmøtte var matematikere, ingeniører og forskere. Symposiet representerte den første betydningsfulle kritikken av nydarwinismen. I 1967 ble foredragene utgitt i bokform, Mathematical Challenges to the Neo-Darwinian Interpretation of Evolution (gjenutgitt i 1986).

Eden påpekte at et funksjonelt protein med en gjennomsnittlig lengde på 250 aminosyrer representerer 20²⁵⁰ eller 10³²⁵ antall kombinatoriske muligheter (km) som aminosyrene kan arrangeres i. Har universet siden Big Bang bydd på nok tid til at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon kan ha resultert i produksjonen av ett enkelt funksjonelt protein (for ikke å snakke om nye komplekse organismer)? Eden mente at svaret er nei, men erkjente at det kritiske spørsmålet er forholdet mellom antall funksjonelle varianter (fv) av et gen eller protein og totalt antall kombinatoriske muligheter (km) for å bygge et gen eller protein. Jo høyere verdien av fv/km er, dess større er sannsynligheten for at et gen eller protein kan ha blitt produsert tilfeldig (gitt en bestemt tidsenhet, som f.eks. Jordens alder). Forskerne måtte vente helt frem til 1990 før det første kvalifiserte estimatet kom, Reidhaar-Olson & Sauer (1990). fv/km ble estimert til 1/10⁶³ for et kort protein på 92 aminosyrer. Implikasjonene av dette var imidlertid ikke helt klart.

Kap. 10: Douglas Axe arbeider videre med å estimere fv/mk
Douglas Axe – professor i molekylærbiologi ved Biola University, samt stifter og redaktør av fagtidsskriftet BIO-Complexity – studerte grundig artikkelen til Reidhaar-Olson & Sauer (1990), og mente at han hadde funnet to feilkilder i den. Han så også hvordan det eksperimentelle arbeidet kunne forbedres. Axe begynte på en serie eksperimenter som varte gjennom hele 1990-tallet, og som endelig resulterte i en konkluderende fagartikkel som ble publisert i 2004, Estimating the prevalence of protein sequences adopting functional enzyme folds. Da det kreves en utdannelse i molekylærbiologi for å forstå detaljene i hans arbeid og eksperimenter, går jeg her direkte til konklusjonen.

Axe konkluderte at fv/mk-forholdet for at ett enkelt funksjonelt protein bestående av 150 aminosyrer kan ha oppstått tilfeldig, er 1:10⁷⁷. Til sammenligning er antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers færre enn 10⁸⁰. Sannsynligheten er altså ufattelig liten. Tallverdien 1:10⁷⁷ må imidlertid settes inn i en meningsfull biologisk-matematisk kontekst. Axe beregnet derfor et estimat for en øvre terskelverdi som han kalte Biological Universal Probability Bound (BUPB). Ved å anta at det totale antall organismer (inkludert bakterier) som har levd på Jorden i løpet av hele livets historie er 10⁴⁰ (hvilket er en meget raus antagelse), og videre anta at hver ny organisme mottok et potensielt nytt gen (hvilket er en ekstrem raus antagelse), settes BUPB til 10⁴⁰.

10⁴⁰/10⁷⁷ er et ufattelig lite tall, og dette gjelder bare for ett enkelt protein. Sannsynligheten blir eksponentielt mye mindre når man tar i betraktning antall nye proteiner som må skapes for hver ny celletype, og antall nye celletyper som må skapes for alle de nye vev-, organ- og organismetyper som skal skapes. Hvor mange organismetyper oppsto under den kambriske eksplosjon, med alle sine nye dyrerekker og dyreklasser? Man kan derfor trygt konkludere at nydarwinismen ikke kan forklare den kambriske informasjonseksplosjon.

Douglas Axe.

Kap. 11: Nydarwinistene gjemmer seg bak Long (2003)
Hva var nydarwinistenes respons på Axes artikkel Estimating the prevalence… (2004)? Samme år ble også en artikkel av Stephen C. Meyer publisert, The Origin of Biological Information and the Higher Taxonomic Categories. Dette var første gang en fagfellevurdert artikkel som eksplisitt fremmer ID-teorien som forklaring, ble publisert i et vitenskapelig mainstream tidsskrift. Meyers artikkel utløste mye rabalder i akademia og media, og fikk alvorlige konsekvenser for tidsskriftets redaktør Richard Sternberg.

I 2005 ble det enda mer rabalder i akademia og media, pga. rettssaken Kitzmiller v. Dover Area School District. Dette var den første direkte utfordringen brakt til USAs føderale domstoler som testet en offentlig skoledistriktspolitikk som krevde undervisning i ID-teorien. Dommer John E. Jones III hevdet i sin slutterklæring at ID-teorien bryter med prinsippet om metodologisk naturalisme. Domsdokumentet på 139 sider var i hovedsak et klipp-og-lim-produkt.

I 2003 ble en oversiktsartikkel publisert av Long et al., The origin of new genes: glimpses from the young and old. Både artikkelens tittel og sammendrag lover å forklare opphavet til nye gener, hvilket er presis hva artikkelen ikke forklarer. Nydarwinistene unnlot å kritisere artiklene til Axe og Meyer, men skjøv i stedet Longs artikkel foran seg, som om denne forklarer godt nok hvordan nye gener blir til. Longs artikkel fikk også en betydningsfull rolle i den nevnte rettssaken.

Longs artikkel viser til en rekke studier som angivelig forklarer utviklingshistorien til forskjellige gener. Typisk for disse studiene er at de finner to gener som ligner hverandre, og så projiseres deres angivelige utviklingshistorie via angivelige mutasjoner bakover i tid til et angivelig felles opphav. Denne strategien har imidlertid vist seg mislykket når det gjelder å forklare opphavet til anatomiske likheter hos forskjellige dyregrupper, som f.eks. virveldyrenes lemmer. Hvis likhetene virkelig skyldes et felles opphav, er det korrekt å kalle dem homologe. Problemet oppstår når man først hevder at bestemte gener, molekyler eller anatomiske strukturer som har mye til felles med hverandre er homologer, og så erklærer at de derfor må ha et felles opphav. Da forutsetter man at det som skal bevises er sant, hvilket er en form for sirkelslutning.

Mange av studiene beskriver bare modifikasjoner av eksisterende gener, ikke hvordan genene opprinnelig ble til. Noen studier retter oppmerksomheten mot de novo-gener, men prøver ikke å forklare deres opphav. Opphavet til såkalte ORFan-gener, karakterisert ved at de synes å være unike og ikke modifikasjoner av andre gener, burde ha vært av interesse for Long-artikkelen. Studiene som det refereres til er kun basert på hypoteser, ikke på observasjoner eller eksperimenter.

Kap. 12: Hva kreves for å transformere et komplekst og velintegrert biologisk system til et annet?
Hvordan ombygger man en avansert datamaskin fra en modell til en annen, samtidig som datamaskinen skal gå for fullt? Umulig vil de fleste si, selv når en profesjonell computerekspert skal gjøre jobben. Hvor mye mer umulig vil det være hvis det ikke er en intelligent aktør som skal utføre jobben, og det heller ikke er noe planlagt mål som skal realiseres? Kan en tornado som blåser igjennom en bygning i 100 millioner år resultere i en ny og mer avansert datamaskin, selv hvis alle delene skulle være tilstede? Biolog Thomas H. Frazzetta (1934-2015) diskuterte i sin bok fra 1975, Complex adaptations in evolving populations, mange eksempler på angivelige transformasjoner i dyreriket fra et komplekst system til et annet, men hvor det er nærmest umulig å forestille seg levedyktige mellomformer. Nydarwinismen tar bare for gitt at det må ha vært slike mellomformer, og at hvert av småtrinnene i transformasjonsprosessen bevarte individenes levedyktighet.

Er genene og proteinene også komplekse adapsjoner, der det ikke er nok med én mutasjon for å endre én fungerende variant til en annen fungerende variant? Er det nødvendig med flere koordinerte mutasjoner, og hva er i så fall sannsynligheten for at slike koordinerte mutasjoner kan oppstå tilfeldig? Dette var spørsmål som den amerikanske plantefysiolog Frank B. Salisbury påpekte i en artikkel i Nature i 1969, Natural Selection and the Complexity of the Gene, at antall mulige aminosyre-kombinasjoner er overveldende mange i forhold til det lille antall av mulig fungerende proteiner som tilfeldige, enkeltvise mutasjoner kan resultere i. Gitt lengden på livets historie på Jorden, kan gunstige mutasjoner derfor ikke forklare livets progresjon og mangfold, for det har vært alt for få av slike gunstige mutasjoner.

Den britiske evolusjonsbiolog John Maynard Smith (1920-2004) responderte i et brev til Nature i 1970, Natural Selection and the Concept of a Protein Space, der han diskuterte muligheten for serier med koordinerte mutasjoner. Men han avviste denne muligheten som for mirakuløs. Koordinerte mutasjoner er nettopp hva darwinismen ikke kan tillate seg, da det smaker for mye av design. Nydarwinistene ignorerte problemstillingen, og fortsatte sin tornerosesøvn.

Over tredve år gikk før hansken ble plukket opp igjen. Professor i biokjemi Michael J. Behe og professor i fysikk David W. Snoke publiserte i 2004 artikkelen Simulating evolution by gene duplication of protein features that require multiple amino acid residues. Studiens konklusjon er at den generelle sannsynligheten for at to mutasjoner skal opptre i nær koordinasjon til hverandre (funksjonell relevans) i en flercellet organisme, vil kreve betydelig lengre tid enn Jordens alder! De aller fleste nye gener vil imidlertid kreve langt mer enn bare to koordinerte mutasjoner, for ikke å snakke om hva en ny struktur på organnivå vil kreve, i bare én art.

Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, ønsket å forsvare nydarwinismen mot implikasjonene av studien til Behe og Snoke, så de utviklet sin egen simuleringsmodell. I 2008 publiserte de deres svar, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjonsstørrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’. For at den samme hendelse skulle ha oppstått i menneskeapenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjonsstørrelsen, ville ventetiden være på 216 millioner år! Denne ventetiden er over 30 ganger lengre enn den tiden som var tilgjengelig for å frembringe mennesket og sjimpansen fra deres angivelige felles stamfar.

Durrett og Schmidt brukte andre matematiske beregningsmåter enn Behe og Snoke, og kom således til en kortere ventetid. Men i deres forsøk på å korte ned ventetiden, ga de samtidig nydarwinismen dødsstøtet som forklaringsmodell på hvordan funksjonell informasjon til å danne nye funksjonelle gener kan oppstå, for ikke å snakke om nye former for animalsk liv, innenfor det tidsvindu som livets alder på Jorden representerer. Darwinismens slange hadde bitt seg selv i halen. Dette burde ha vært førstesidestoff verden over.

Kap. 13: Moderne utviklingsbiologi beveger seg mot biologisk strukturalisme/typologi, der darwinistisk ‘adaptiv gradualisme’ har en sekundær rolle begrenset til arts- og slektsnivå.
Utviklingsbiologi er studiet av hvordan embryo-utviklingen hos planter og dyr forløper, på alle nivåer (molekylær-, celle-, vevs-, organ- og organismenivå). På molekylært nivå er embryo-utviklingen regulert av et hierarkisk ordnet system bestående av genregulatoriske nettverk (Wiki: Gene regulatory network). Disse nettverkene bidrar til at embryo-utviklingen følger et modulært mønster, der hver ‘differensieringsmodul’ når tiden er inne slår på et gen som fungerer som en bryter. Når denne bryteren slås på, blir underordnete ‘differensieringsmoduler’ aktivert. Det totale programmet som står bak embryo-utviklingen er ufattelig sofistikert, komplekst, integrert og subtilt. Kybernistiske feedback-prosesser holder utviklingen innenfor stramme tøyler. Diagrammer av de genregulatoriske nettverkene minner mest om integrerte kretskort:

Ett av flere genregulatoriske nettverk som aktiveres i
embryo-utviklingen til sjøpiggsvin (Courtney Smith).

Pionérforskeren på de genregulatoriske nettverkene har vært Eric H. Davidson (1937-2015), som verken var venn med ID-teorien eller nydarwinismen.

Utviklingsbiologi forklarer hvorfor kroppsplanene til dyrerekker og mange dyreklasser ikke har endret seg på over 500 millioner år. Jo tidligere i embryo-utviklingen en mutasjon oppstår, dess større transformatorisk effekt har mutasjonen på organismen, men transformasjonen er alltid katastrofal eller fatal. Embryoet vil i noen tilfeller overleve frem til fødselen, men vil da knapt være levedyktig og i hvert fall ikke bli reproduksjonsdyktig. Dersom mutasjonen oppstår senere i embryo-utviklingen, og ikke forhindrer at individet etter fødselen blir levedyktig og senere reproduksjonsdyktig, er den transformatoriske effekten så ubetydelig at den ikke er i nærheten av å være en kandidat for makroevolusjon. Dette ‘darwinistiske paradokset’ innebærer altså at større mutasjonelle transformasjoner ikke er levedyktige, mens mindre mutasjonelle transformasjoner som er levedyktige, ikke er betydningsfulle hva makroevolusjon angår.

Den amerikanske paleontologen Douglas Erwin skrev i artikkelen Early introduction of major morphological innovations (1993):

«I motsetning til senere hendelser, involverte de mest betydningsfulle utviklingsmessige hendelser under den kambriske utfoldelsen den hurtige utbredelsen av celletyper, utviklingsmessige hierarkier og epigenetiske kaskader… Den avgjørende forskjellen mellom de utviklingsmessige hendelser i den kambriske æra og senere etterfølgende hendelser, er at førstnevnte involverte etableringen av disse utviklingsmessige mønstrene, ikke deres modifikasjon.»

Disse innsikter støtter det strukturalistisk-typologiske syn på livets historie som ble fremmet av Richard Owen (1804-1892). Michael Denton bringer Owen frem i lyset igjen i sin bok Evolution: Still a Theory in Crises (2016). Darwinismens adaptive gradualisme synes å spille en sekundær rolle i livets historie, begrenset til arts- og slektsnivå. Siden 1970-tallet er det ikke bare stadig flere paleontologer, biokjemikere, molekylærbiologer, cellebiologer og evolusjonsbiologer som har tatt farvel med nydarwinismen, men også utviklingsbiologer.

Kap. 14: Kort om den epigenetiske revolusjon, som nydarwinismen ikke kan integrere
Gensentrismen og gendeterminismens kollaps i 2001 med publiseringen av Human Genome Project sitt arbeid med å kartlegge det menneskelige genom, var samtidig døråpneren for den epigenetiske revolusjon. Epigenetikk er studiet av ikke-genetisk funksjonell informasjon som er med på å styre de arvelige egenskaper. I 2003 ble en viktig fagantologi utgitt, Origination of Organismal Form: Beyond the Gene in Developmental and Evolutionary Biology. Forfatterne av de 17 kapitlene oppsummerte, innen hvert sitt spesialfelt, de nyeste innsikter om hvilken betydning de epigenetiske faktorer har i embryo-utviklingen. Det synes nærmest som om de epigenetiske faktorer har større betydning enn de genetiske. Epigenetisk styring skjer bl.a. i embryocellens cytoskjelett, i dens sentrosomer (en organelle i cytoplasmaet), og i dens membranmønstre. Nydarwinismen kan verken forklare opphavet til genetisk eller til epigenetisk funksjonell informasjon.

Del III: Etter nydarwinismen, hva?

15-16: Korte evalueringer av diverse post-nydarwinistiske teorier.
17-20: Presentasjon av Intelligent Design-teorien.

Kap. 15: Selvorganiseringsteoriene til Kauffman og Newman
Meyer diskuterte forskjellige selvorganiseringsteorier, inkludert Stuart Kauffmans, i Signature in the Cell (2009, kap. 11-12). Da var konteksten hvorvidt fysisk-kjemisk selvorganisering har noe å bidra med når det gjelder å forklare opphavet til funksjonell informasjon i bakterie-urcellen. Og svaret var nei. Svaret er også nei når det gjelder å forklare opphavet til den kambriske informasjonseksplosjonen. Problemet med computerprogrammene og de grafiske modellene til Kauffman og andre er at de mangler biologisk relevans; de er en virkelighetsfjern lek med abstraksjoner. Det å skape orden i form av repetitive eller geometriske mønstre er informasjon bare i Shannon-betydning. Slik orden har ingenting med funksjonell informasjon å gjøre.

Kap. 16: Et par andre post-nydarwinistiske teorier
Meyer diskuterer evolusjonær utviklingsteori, James A. Shapiros ‘naturlig genteknologi’-teori, Eva Jablonka og Massimo Pigliuccis ‘Neo-Lamarckian epigenetic inheritance’, og Michael Lynchs ‘Neutral or nonadaptiv evolution’-teori. Bare de to første omtales kort her.

– Evolusjonær utviklingsbiologi. Stephen Jay Gould publiserte i 1980 en 11-siders artikkel – Is a new and general theory of evolution emerging? – der han foreslo at en mutasjon under embryo-stadiet kunne resultere i en større endring innenfor en av de ‘differensieringsmodulene’ som aktiveres under embryo-utviklingen. Gould tonet senere ned denne teorien, men flere utviklingsbiologer og evolusjonsbiologer ble inspirert av teorien og utviklet sine egne versjoner av hvordan mutasjoner under embryo-stadiet kan ha vært virkningsmekanismen bak makroevolusjon. Slike teorier går under navnet evolusjonær utviklingsteori, forkortet til EvoDevo.

EvoDevo svikter pga. det nevnte ‘darwinistiske paradoks’. De større mutasjonelle transformasjoner som inntreffer tidlig i embryo-utviklingen er ikke levedyktige, mens mindre mutasjonelle transformasjoner som inntreffer senere i embryo-utviklingen ikke er betydningsfulle nok hva makroevolusjon angår.

EvoDevo-forskerne har i særlig grad konsentrert sitt håp i at mutasjoner i Hox-genene kan ha resultert i større endringer som kan kvalifisere som makroevolusjon. Hos virveldyr bestemmer Hox-gener f.eks. hvilke ryggvirvler som skal bli til nakke, hvor armene skal plasseres langs ryggraden, osv. Hos en flue bestemmer de hvilke deler som er overkropp, og hvilken del av overkroppen som skal ha vinger.

Hox-genene inneholder imidlertid bare instrukssettet for dannelse av proteiner som skal fungere som brytere i den regionale og lokale differensieringen av embryoet, og vil således ikke endre på den globale kroppsplanen. Hvor og når Hox-proteinene skal aktiveres, blir styrt av andre faktorer. Mutasjoner i Hox-gener har ikke den genetiske informasjon som er nødvendig for dannelsen av nye vev, organer eller kroppsplaner, og har selvsagt heller ikke den epigenetiske informasjon som er nødvendig. Hox-gener i alle dyreformer blir uttrykt etter at kroppsplanen har blitt etablert. Mutasjoner i Hox-gener kan dermed ikke ha den virkning som EvoDevo-fans tillegger dem for dannelse av nye kroppsformer. Det finnes gengrupper høyere opp i det hierarkiske genregulatoriske nettverket enn Hox-genene.

– Shapiros Naturlig genteknologi-teori. Den amerikanske molekylærbiologen James A. Shapiro, siden 1973 professor i mikrobiologi ved University of Chicago, har arbeidet med Naturlig genteknologi-teorien siden 1992. I 2011 utga han boken Evolution: A View from the 21st Century. Alt det som dagens genteknologer kan gjøre, med sitt aller mest moderne utstyr, har naturen selv gjort døgnet rundt i hundrevis av millioner av år. Ingen bestrider dette. Spørsmålet er hvor det administrerende kommandosenteret til naturens egne genteknologiske prestasjoner befinner seg. Shapiro gir cellen æren, og tillegger den en fantastisk grad av intelligent og aktiv autonomi, inkludert evnen til å fremprovosere nyttige mutasjoner! Mener Shapiro at cellen er et intelligent vesen som kan styre sin egen evolusjon? Følgende setning tyder på at svaret langt på vei er ja (s. 143):

“Levende celler og organismer er kognitive (selvbevisste) enheter som agerer og interagerer hensiktsmessig for å sikre overlevelse, vekst og formering. De besitter tilsvarende sensoriske, kommunikasjonsmessige, informasjonsprosesserende og beslutningstagende evner.”

Shapiro har samlet inn mye fascinerende dokumentasjon på at dette stemmer. Meyer er generelt positiv til Shapiros teori per se, men kommenterer at teorien forklarer ikke opphavet til alle disse fantastiske ressursene. Gitt at Shapiro langt på vei har rett, må mengden av opprinnelig funksjonell informasjon ha vært enda mer kompleks og omfattende enn selv ID-teoretikerne har antatt.

James A. Shapiro.

I 2014 opprettet Shapiro sammen med Denis Noble og Raju Pookottil web-basen The Third Way of Evolution: Evolution in the Era of Genomics and Epigenomics. “The Third Way” har siden blitt et slags gruppenavn på mange av de post-nydarwinistiske teorier som tar avstand både fra nydarwinismen og ID-teorien.

Kap. 17-20: Intelligent Design-teorien
I kapitlene 17-20 presenterer Meyer ID-teorien. Mye av innholdet i disse fire kapitlene gjenfinner man i kapitlene 15-20 i hans første bok Signature in the Cell (2009), og har blitt kort presentert i mitt sammendrag av den boken. Forskjellen er at mens Meyer i sin første bok argumenterte for ID-teorien som den beste forklaring når det gjelder opphavet til den funksjonelle informasjonen som var implementert i urcellene som representerte begynnelsen på det organiske liv på Jorden for ca. 3,7 milliarder år siden, så argumenterer han i Darwin’s Doubt for ID-teorien som den beste forklaring på en hendelse som inntraff over 3 milliarder år senere. Hvorvidt det er de samme aktørene eller aktørgruppene som står bak begge tilfellene, blir ren spekulasjon.

Som en introduksjon til Darwin’s Doubt anbefales én dokumentarfilm og ett foredrag:

Darwin’s Dilemma (2009). Denne dokumentarfilmen er av ypperste kvalitet. Den ligger på YouTube, men (per oktober 2020) med tysk eller russisk teksting lagt oppå. Hvis man ønsker å se dokumentaren enten uten teksting eller med engelsk teksting, anbefales å kjøpe The Intelligent Design Collection (Illustra Media, 2011).
Foredrag av Meyer i januar 2019: Stephen Meyer: Darwin’s Doubt (YouTube, 65 min.).

Responsen på Darwin’s Doubt
Darwin’s Doubt havnet som #7 på New York Times’ hardcover nonfiction bestselgerliste i juli 2013, og havnet som #10 på bestselgerlisten til Publishers Weekly. Så boken ble lest, og den ble anmeldt i fagtidsskrifter, aviser og på blogger. De fleste anmeldelsene kom riktignok fra forbannede nydarwinister, og de sparte ikke på kruttet. Mer overraskende var flere negative anmeldelser fra kristne som fremmer såkalt teistisk evolusjon. Disse har greid å forene sin kristne bibeltro med nydarwinismen.

Meyer og hans kolleger ved Discovery Institute svarte på det meste av den seriøse kritikken. Disse svarene har blitt samlet i en antologi som ble utgitt i 2015, Debating Darwin’s Doubt: A Scientific Controversy that Can No Longer Be Denied. Antologien er på 380 sider, og består av 44 artikler. Ti av artiklene er skrevet av Meyer.

Den anmeldelsen av Meyers bok som massemedia og nydarwinistene har referert mest til, er en tekst på 9.400 ord som ble postet på den nydarwinistiske gruppebloggen The Panda’s Thumb dagen etter (!) bokutgivelsen, skrevet av postdoc-studenten Nick Matzke. Mye tyder på at Matzke hadde skrevet anmeldelsen uten først å lese boken. Han angriper heller ikke de sentrale argumentene til Meyer. Syv av artiklene i Debating Darwin’s Doubt er et svar på Matzkes anmeldelse; ikke fordi anmeldelsen i seg selv fortjener det, men fordi nydarwinistene og massemedia fremmer anmeldelsen som en faglig tung og relevant kritikk av boken. Meyers eget svar til Matzke finner man også som epilog i paperback-versjonen av Meyers bok som kom ut i 2014.

Den kritikken som har kommet fra nydarwinistene scorer generelt svært lavt i substans og relevans, og høyt i primitiv, pubertal og hatsk retorikk. Den amerikanske biolog og professor Jerry Coyne, kjent som USAs svar på Richard Dawkins, oppsummerte boken på denne måten flere måneder før boken ble utgitt og ingen hadde kunnet lese den: «Ja, baby Jesus skapte dyrerekkene!» Deres agenda er ikke å diskutere argumentene til Meyer og andre ID-forfattere, men å avskrekke folk fra å lese deres bøker. Denne agenda blir særlig tydelig når de ikke en gang vil nevne forfatterens navn eller tittelen på den bok de kritiserer. Nydarwinistenes form for ‘kritikk’ er et symptom på at de befinner seg i en indre krise, en krise som de kanskje ennå ikke fullt ut har erkjent.

Kilder

Denton, Michael (2016): Evolution: Still a Theory in Crisis. 354 s.

Illustra Media (2011): The Intelligent Design Collection. Inneholder 3 DVD’er: Darwin’s Dilemma (2009), The Privileged Planet (2004) og Unlocking the Mystery of Life (2003).

Klinghoffer, David (2015): Debating Darwin’s Doubt: A Scientific Controversy that Can No Longer Be Denied. 44 svarinnlegg. 380 sider.

Meyer, Stephen C.:

Meyer HomePage.

(2009): Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. 611 s.

(2013): Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design. 560 s.

Meyer SC & Bechly G: The Fossil Record and Universal Common Ancestry. Kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017). 1008 sider.

Valentine J & Erwin D (2013): The Cambrian Explosion: The Construction of Animal Biodiversity. Et praktverk fullt av flotte illustrasjoner, skrevet av evolusjonsbiolog James W. Valentine og paleobiolog Douglas Erwin. Selv om de langtfra støtter ID-teorien, uttrykker de i forsiktige ordelag at nydarwinismen ikke kan forklare det kambriske mysterium.

Bøker - Anmeldelser