I motsetning til evolusjonsteorien, dreier Intelligent Design (ID) seg om at deler av virkeligheten best kan forklares ved design. Det innebærer ikke at alt det andre er blitt til uten noen form for intelligens, men at noen avgrensede deler av virkeligheten, som vi kjenner godt, kan dokumenteres til ikke gradvis å ha utviklet seg ikke-styrt eller tilfeldig.
ID hevder at den naturlige verden viser tydelige tegn på å være satt sammen med et formål. Under mikroskopene og over teleskopene ser vi langt mer enn det som blinde, målløse krefter kan få til. Styrken til ID er at det hele veien argumenteres strengt vitenskapelig. Selv om ID kan ha filosofiske og religiøse implikasjoner, er det ikke spesielt basert på slike forutsetninger. I sin nåværende form utgjør ID en formidabel utfordring til de darwinistiske forklaringene på livets opprinnelse og mangfold.
Ser vi f.eks. på alle de komponenter som skal virke sammen for å få flagellen hos en bakterie til å snurre rundt som en propelliknende motor, er det tydelig at en gradvis utvikling, lik den Darwin gikk inn for, ikke forklarer hvordan denne motoren er blitt til. Hvert korte utviklingsskritt skal nemlig øke flagellens kompleksitet og dermed øke bakteriens evne til å overleve.
La oss tenke på bilene våre. Vi vet at de aldri kunne kjøre dersom hjulene, akslingene, batteriet eller andre vitale deler manglet, eller var halvferdige. En bil peker tydelig på at den er resultat av design. Det samme viser flagellen og mange av de tusener andre komplekse strukturer vi kan observere i naturen. Alt dette er ingeniørkunst. Flagellmotoren har et høyere turtall enn en moderne bensinmotor. I takt med at forskningen øker vår viten om hvor uhyre sammenvevd naturen er, øker styrken i den vitenskapelige idé om ID.
Her kan det være greit å minne om Darwins egne ord:
«Dersom det lot seg bevise at det fantes et komplisert organ som overhodet ikke kunne ha vært dannet gjennom mange, suksessive og beskjedne modifikasjoner, ville min teori bryte fullstendig sammen».
(Charles Darwin, Artenes opprinnelse, side 40)
ID er ingen ny idé. Så lenge vi har studert den naturlige verden og undret oss på hvordan det hele ble til, har det vært noen blant oss som har konkludert med at universet er designet [1]. Intelligent design i en eller annen form er faktisk så gammel som historien selv. Også Albert Einstein, som ved sine arbeid med tid og rom presset den menneskelig kunnskap til sine ytre grenser, erkjente et slags matematisk sinn bak universet. Han sa en gang:
«Jeg vil vite Guds tanker, resten er detaljer».
ID er avledet fra rent vitenskapelige observasjoner, ikke fra religiøse autoriteter. med urett blir ID tatt for å være en variant av kreasjonisme. Men ID argumenterer ut fra bevismateriale som blir fremskaffet ved vitenskapelige undersøkelser. Selv om ID kan gi støtte til religiøs tro, så er ID ikke avhengig av den. Misforståelsen er oppstått fra en feilaktig sammenblanding av religiøse og vitenskapelige idéer.
Noen hevder også at ID bare peker på hull i kunnskapen vår («God of the gaps»); hull som før eller senere blir forklart med blinde, formålsløse krefter. Men det motsatte er tilfelle. ID handler ikke om det vi ikke vet, men om det vi vet. ID er et eksempel på vitenskapen om designdeteksjon – hvordan identifisere mønstre arrangert av en intelligent kilde for et formål. Designdeteksjon brukes på en rekke vitenskapelige områder, for eksempel arkeologi, kryptoanalyse og rettsmedisinske vitenskaper.
Mye av det vi mennesker foretar oss, handler om å tolke resultater av dyktige designere. Da snakker vi gjerne om åndsverk og patenter. Enda viktigere er det at forskere og ingeniører nå har identifisert tekniske kriterier for design i naturen. Selv om disse involverer ganske kompliserte beregninger som bygger på informasjons- og sannsynlighetsteori, er konklusjonene relativt enkle. Design er påviselig når det er lav sannsynlighet og høy spesifisitet. Et objekt eller et system sies å være designet når det er en veldig liten sannsynlighet for at det har oppstått ved en tilfeldighet eller som et resultat av en eksisterende lov eller prosess, og når det samtidig samsvarer med et eksisterende mønster som oppfyller et spesifikt formål.
Sammensetningen av levende systemer, som øyet og øret, er tydelige indikatorer på design. Det mest overbevisende argumentet for design ligger i informasjonsinnholdet i DNA, molekylet i hver levende celle som har mye mer data enn moderne programvare i en datamaskin. Vi vet at ny informasjon bare kan oppstå fra intelligente kilder, og den klare slutning vi kan dra av informasjonsinnholdet i DNA er at den er ID-basert. Slutningen om at biologisk informasjon er et produkt av intelligente kilder, kan testes og evalueres på samme måte som forskere tester for design innen andre vitenskaper.
Professor Michael Behe har sammenfattet dette slik: «Fra universets fjerne grenser til cellens dyp, har alle grener av moderne naturvitenskap avdekket en oppsiktsvekkende og uventet finjustering – design.» [2].
[1] Se f.eks. S.Thorvaldsen og P.Øhrstrøm: Darwin’s Perplexing Paradox: Intelligent Design in Nature. Perspectives in Biology and Medicine, 56, s.78-98. 2013.
[2] M.Behe: The Edge of Evolution. The Search for the Limits of Darwinism. Free Press, s.219. 2007.
Les mer: Syv myter om Intelligent design